Det får bli en slags new beginning, som så mye annet dette året.
Sommeren kom og sommeren gikk. Enhver bergenser med respekt for seg sjøl driver ikke og slenger rundt i Amerika lenger enn høyst nødvendig, når det er skoleFERIE! Far måtte bli igjen og jobbe siden vi jo er avhengig av at noen finansierer dette luksuslivet, mens mor og barn tok en velfortjent ferie. Vi nøyde oss med en dags shopping før vi sporenstreks dro hjem. Til Bergen. Det fine med å bo langt vekke en stund, e jo å kunne savne Bergen, som kjent verdens fineste by å komme hem te.
Planen var å komme hjem til et fiks ferdig nytt kjøkken, noe vi ikke synes ville vœre helt urimelig i og med at vi hadde montører som sto klare og kjøkken ble tegnet, kjøpt og betalt i februar.
Dessverre ble det kjøkkenet fra Helvete. (eller IKEA som det også kalles) Det vi fikk var et lurekjøkken uten vann, bruk av komfyr, kokeplater, vask, armatur og uten benkeplate. Men det er sommer, og vi er generelt lys til sinns (subjektivt, men likevel), så vi slo oss til ro med at vi fint kunne leve på pizza og kebab en liten uke til de fikk det fikset.
 |
| muligens litt upraktisk, men hva vet vel jeg.. |
 |
| Kan kjøkkenet ha skrumpet? En av grunnene til at vi hadde "profesjonelle" til oppmåling, bestilling og montering |
Dessverre viste det seg at vi nå var fanget i IKEAhelveteslabyrinten, og jeg begynte å bli en fare for mine omgivelser etter gjentatte forsøk på å få forklart alle de svensktalende kundebehandlerne på IKEAs "avd for forsinkelser" at halve kjøkkenet manglet. Etter 100 telefoner, 15 minutter i telefonkø, og "Do you really want to hurt me me" med Boy George som pausemusikk, kjente jeg at jeg sakte men sikkert mistet grep om virkeligheten. Psykiatrien i Norge rykker ikke ut umiddelbart bare fordi du har en dårlig dag, så etter hvert fikk jeg jo tatt meg fint inn igjen. Men det var close.
Kjøkkenet blir sikkert fint til slutt, og vi klager ikke; vi hadde jo vann hele siste uken før vi dro tilbake til Texas. Kanskje blir det helt ferdig til jul? Det hadde vœrt stas!
Ingen sommer uten en tur til bestemor på Dønna, og i år intet unntak. Helgelandskysten viste seg fra sin kjipeste side, 12-13 grader og akkurat så mye vind og regn at vi nesten ikke kunne ta båten utpå og fiske. Bare 3 ganger.
 |
| the Gang in da busskur waiting for da ferry |
 | ||
sommerregn på Skaga
|
 |
| Fisk. Som vanlig. Heldigvis. Hvert år. |
 |
| Andreas holder motet oppe mens han har en fiskepause |
 |
| Frityrstekte torsketunger. Slår KFC anytime. |
 |
| evigunge svigermor fileterer |
 |
| liten flyplass, enda mindre bagasjebånd |
Jeg har aldri vœrt på formiddagskino i Bergen før, men jeg og Karen fra Skansen, som nå bor i California hadde oss et pensjonist-moment en dag vi egentlig skulle på fjellet og slusene åpnet seg. Så det ble vestlandsk formiddagskino og "folk ved fjorden". Dette var tydeligvis en film for folk det falt helt naturlig for å bytte ut baconcrisp og colameny med kamferdrops og medbrakt rullekake. Dette er folk som gjerne leser underteksten HØYT for deg, selv om du ikke kjenner dem. Ny opplevelse, og en herlig usentimental hyllest til alle Olemanner fra Hjelmås og andre steder rundt omkring fra en tid som helt sikkert ikke kommer tilbake.
Denne sommeren har vœrt spesiell på mange måter.
Jeg er ikke redd for romfolket, eller om håndballjentene egentlig forsto hvor viktig det var å "tenke på seg sjøl" når de spilte OL-kamper. Jeg er heller ikke redd for brunsnegler eller never-ending sommeregn i Bergen. Men når noen du er glad i blir rammet av alvorlig sykdom som kreft, da blir jeg en skikkelig rœddafis.
Når det først skal ramme, er vi veldig glad for at vi bor akkurat her i Texas, og vi er veldig takknemlig for å vœre en del av Obamas StatoilCARE. Det fungerte perfekt i alle ledd, og MD Anderson fortjener all den ros de kan få. Godt nok for Stein Erik Hagen, godt nok for oss:)
Som expats er vi langt fra familie og venner, men heldigvis er vi omgitt av fantastisk flotte folk som stiller opp når det trengs. Dere vet hvem dere er, tusen takk:)
Ketil er nå ferdigbehandlet for kreft i skjoldbruskkjertel, ingen spredning, og alt er gode greier. Hurra!
Vi har nå vœrt i Texas i ganske nøyaktig ett år. Ungene har tatt fatt på et nytt skoleår, Andreas i 9. klasse og Karina i 7. klasse. Mange utfordringer venter nok, både store og små, men vi håper vi kan få mange kjekke opplevelser også. Vi gleder oss til fortsettelsen og vet at høsten i Texas kan vœre vakker.
