VILLE VESTEN ER SOM FØR

Mayan Dude Ranch

Første helgen i oktober, og det var tid for oss blekansikter å finne ut hva ville vesten anno 2012 har å by på.
3 familier fylte opp sine respektive 8-seters diligencer med rutete skjorter, kruttlappistoler, cowboyhatter og cowboystøvletter, og dro avgårde til The number One Cowboy Capitol of The World - Bandera -  for å få litt ekte cowboyfeeling. Vi dro til Mayan Dude Ranch, som ligger ca 3 1/2 time fra Houston.
Men nok mas fra meg her, det var en kjekk helg, med kaffi på sengen ved soloppgang fra vertskapet, høyvognkjøring og ridning til utendørs frokostservering i skogen, kjekke folk, rikt dyreliv og Howdy meg her og Howdy meg der. Her er litt bilder fra turen:

See ya'll later!

Skolefjernsyn

Her i familien lever vi the American dream, ( ihvertfall noen av oss), and I am ihvertfall loving it. We are trying to keep up with the Grytøyrs, the Revheims, the Landeraaens and all the other mer eller mindre perfekte familiekonstellasjonene we have come across her borte while living the dream. Jeg synes jeg er blitt veldig flink i engelsk for eksempel, og går ikke av veien for å vise det. Engelsk og norsk passer veldig godt sammen, utfyller hverandre på en sånn fin måte.

Men når man er ex-pat frue er det VELDIG VELDIG viktig å ikke stagnere mentalt. Og de som mener dette sterkest er ofte de som IKKE er expat-fruer, pussig nok. "Blir det ikke lange dager? Savner du ikke å jobbe? Tenke selv? Vœre selvstendig? Jeg hadde aldri klart å leve i skyggen av mannen min, og føle meg så avhengig, så 70-talls liksom".

Det kan da ikke vœre nok å hente/bringe barn, lufte bikkjen, gjøre husarbeid, yte kontinuerlig psykolgisk bistand, drive utstrakt pedagogisk support i geometri, algebra, science og den spennende Texas history eller styre all-inclusive resortet når man en sjelden gang får besøk hjemmefra.

 Noen rett og slett visner av det, mens andre blomstrer. Jeg befinner meg nok i midten, i burde-burde-gruppen. Kan gjerne innrømme at jeg har satt midt på dagen og sett på The Ellen-show, ledd litt og grått litt, og gledet meg over å få lov til å kose meg med litt trash-tv, og kjenner på at det er helt ok å vente litt med å komme opp i fart i hamsterhjulet. Hvis det er dette som er komfort-sonen har jeg ingen umiddelbar trang til å forlate den. Ennå ijaffal..

Men i går tok jeg grep, benket meg i sofaen med notatblokk for første lesson av amerikanerens alternative grunnfag sos.antropologi og Norges svar på Migrapolis. Det var tid for amerikansk skolefjernsyn; Keeping up with the Kardashians. Prisbelønnet serie om det vanskelige livet for en slags innvandrerfamilie i det flerkulturelle Amerika. En jordnœr og ekte eventyrfortelling der vi lœrer hele familien og kjenne på veien mot lykken. Serien viser hvor hardt de jobber alle sammen, og det eneste de ønsker er å vœre lykkelige og gi noe tilbake til samfunnet, noe vi alle kan identifisere oss med, så det er ganske lett å like denne fine familien. De har sine oppturer og nedturer de som familier flest, men min personlige favoritt er en som står litt i skyggen av de andre, men som likevel fremstår som familiens bauta når det trengs, nemlig far selv Bruce Jenner. Likandes kar! Han er som fedre flest i den alderen, sover middag, leser avisen og gjør så godt han kan. Jeg synes han holder seg kjempegodt for å vœre i midten av 60-årene, tipper han har gode gener. Synes det er litt urettferdig at noe sier han ligner på kattedamen, men det kan jo hende de er i familie.

Denne familien skal jeg jammen følge videre, masse mentalt påfyll i vente her ihvertfall!
Takk for i aften!