Det er så deilig når andre tar planleggingen, og Monica og Trippel A hadde gjort forarbeidet, det var bare for oss late og fikse litt på flytidene og henge oss på. Vi skulle til Hotel Riu, et hotell på størrelse med en middels norsk småby med sine 856 rom i pastellfargede bygninger.
Fint skal det vœre, så vi sjekket inn på delux-vingen og fikk gullarmbånd og greier. Det åpnet dørene til barer, bassenger og restauranter på området, hundrevis tror jeg det må ha vœrt. Minst.
Eller vi kunne bare sitte på rommet og drikke hvis vi heller ville det. Minibaren besto av helflasker i full størrelse med Gin - Vodka - Rom og Brandy, hengt opp ned på veggen etter intravenøs-flaskeprinsippet. Cool!
Den dårlige erfaringen som noen av oss har med brunt brennevin gjorde at vi holdt oss til Red Stripe, det lokale ølet på øyen. Og Red Stripe hadde de av oss som hadde vœrt på Jamaica før bare gode erfaringer med.
De leker ikke all inclusive på Riu, det er nå helt sikkert, så da er det greitt å ha noen enkle regler å forholde seg til. Kaste opp gjør man på bussen til Blue Mountain, og ikke i bassenget.
Det er travelt å bo på All Inclusive, man må spise og drikke veldig ofte. Nesten hele tiden. Mye oftere enn det man er vant til. Det var ikke mye annet vi hadde på programmet, og det var bra, for bortsett fra spising og drikking og bading og lesing viste det seg at det eneste vi fikk tid til var å svømme med delfiner. Og ta en liten tur inn til Ocho Rios. Og ellers gikk det jo med litt tid til å passe på at 3-åringen i følget ikke tok av seg badebuksen hver gang hun skulle tisse i bassenget. Og så gikk det med mye tid til photoshoots av ymse slag, bare i vårt reisefølge var det jo en hel haug med fotogene damer. Sånt tar tid, og man må vente i evigheter på det rette lyset. Men det ble nå veldig mye bra bilder da:) Det trengs det nok en egen blogg til. Og det skal jo både klatres i palmer og danses på beachen, klart det blir travelt!
Danseløver på beachparty
...og på festlig trommeshow..
Iguana på Dolphin Cove
En lokal rasta spiller en sang til oss for 1 dollar.
En uke går fort, jeg ble ikke en gang ferdig med The Happiness project-boken min, der "Fake it till you make it" ble feriens gjennomgående tema. Funker i alle sammenhenger!
Mor fikk frisket opp gammel Jamaicakunnskap. De kjører fremdeles på feil side, curry goat, sugarcane og jerk chicken smaker like godt.
Bortsett fra observasjonen om at det muligens var noe mer attraktivt å vœre blond norsk 20-åring på Jamaica for 25 år siden mot en noe mer sleten middelaldrende babe på 45 år i dag, så er det ikke mye som har forandret seg på Jamaica på 25 år. De husene som ikke var ferdig da, er heller ikke ferdig nå. Selgerne på markedene er like pågående som før. Et nei fra en turist med penger i lommen er ikke alltid et nei når man skal brødfø 10 unger med like tunge dreads som gamlefar sjøl.
A man's gotta do what a man's gotta do.
And Respect to that.
