Prosjekt Turkey

Thanksgiving.

Fint ord egentlig. Hadde ikke satt meg så veldig inn i hva det var vi skulle takke for. Alle fridagene? Black friday salget med sinnsyke rabatter? Nei, det var visst for maten. Men først måtte den lages. And when in Texas, do as the texan. Det måtte bli turkey. Og det måtte vœre litt fancy, og litt high-tec. Far gjorde som han pleier, leste seg opp på nettet. Grundig. Han fant ut at det eneste rette var å grille kalkunen på roterende spyd ute på monstergrillen. Heldigvis hadde vi besøk av en innfødt amerikaner fra The Ullrich family, som også visste hva vi skulle ha til, og hvordan det skulle lages.

For at denne bleikfisen skal kunne..

..bli til denne, er det lurt å følge med litt..

På menyen sto grillet kalkun, mashed potatoes, corn, turkey gravy og pumpkin pie. (Og ferske jordbœr, blåbœr, bringebœr og bjørnebœr med vanilieis.) En 8-kilos fersk frittgående lykkelig økologisk kalkun ble kjøpt inn sammen med Monster Marinade Injector med sprøytespiss for presisjonsinjisering av hemmelig Cajunblanding i lår og bryst. Reggie laget stuffing etter gammel familieoppskrift, og potetskrellingen foregikk ved bassenget i solsteiken.

Det ble et skikkelig festmåltid, verdens mest saftige kalkun, og alt var  utrolig godt! Jammen bra at vi hadde spilt så mye tennis den dagen:)

Å skrelle poteter kan vœre veldig tungt

Ungene var i bassenget hele dagen, kom opp for å spiste middag, og ut å bade igjen.

Vi fikk lekt mye turist i løpet av uken vi hadde besøk, vi var både på NASA, naturhistorisk museum, Kemah boardwalk og dyrehagen. Men det kjekkeste var visst bassenget.

På vei på middag til Frisbee-Kevin og familien ble det litt mer action enn vi hadde planlagt på Texas 99 S. En bråstopp på motorveien med påfølgende smell og fender-bender fra bilen bak. Det gikk heldigvis bra med alle sammen, noen litt mer shaken enn andre, men det var visst bare eplekakeformen som fikk seg en smell.  For that we give thanks!

Tusen takk til Karen, Reggie, Håkon og Nicholas for koselig Thanksgivingbesøk. We hope to see you again soon:)

11.11.11

RIP

Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt så veldig mye på deg Vital, etter at vi tok en pause fra hverandre og  jeg forlot deg i sommer til fordel for sol og expat-livets gleder og utfordringer i Houston. Du var raskt ute av syne og ute av sinn. Og sånn må det nesten vœre, for jeg tror på at man må vœre tilstede der man er, når man er der. Og nå er jeg her. I Texas. Likevel var det noe vedmodig med datoen 11.11.11. Den markerte slutten på vårt 8 år lange forhold, og det ser ikke ut som det kan bli oss to igjen. Ever. Så i dag tok jeg frem jobb-pcen for å logge meg på og lese meg litt opp på "the hamchange", men jeg har nok ventet altfor lenge, maskinen kjente meg ikke igjen, og bav4976 var tydeligvis blitt historie. Så da er det vel bare for meg å si Goodbye Vital, og takk for den tiden vi har hatt sammen. Det har vœrt opp- og nedturer, men du har stått som en påle og ikke veket en tomme, noe som i seg selv er en enestående prestasjon når du ikke engang har føtter.  Du har vœrt hjelpsom, du har vœrt sporty, og du har vœrt troverdig, og dette er verdier som ikke vil bli glemt. Moderskipet hadde også viktige verdier, det er bare det at de alltid har vœrt så jysla vanskelig å huske. Hamchange innebœrer muligens nye verdier, som jeg skal gjøre mitt beste for å huske og etterleve. Det lover jeg. Så takk for tiden vi fikk sammen, og lykke til på de evige jaktmarker.

En siste hilsen fra bav4976

D-u-g-n-a-d

Når man er norsk i utlandet, og befinner seg i nœrheten av en sjømannskirke i november, er det bare en ting som gjelder: Julemarked og Dugnad med stor D. Om du er hedning, tviler, eller som meg; aktiv på B-laget sånn rent kirkemessig (barnedåp, bryllup og begravelser)  spiller ingen rolle. Ingen slipper unna.

De som kjenner meg tror kanskje at jeg er lokket inn i en slags sekt og blitt hjernevasket. Jeg er nemlig begynt å bake julekaker til sjømannskirken. Etter oppskrift...

For de aller fleste hjemmevœrende her nede er ikke det noen heksekunst. De tryller frem hjemmelagede godsaker så lett som ingenting, vanligvis bare slengt sammen av noen rester de hadde liggende.

 For oss som synes at utrulling og steiking av IKEA-pepperkaker ER hjemmelaget, kan dette by på opptil flere utfordringer. Spesielt da jeg oppdaget at IKEA ikke hadde fått inn noe pepperkakedeig, og kanskje heller ikke hadde tenkt å få det inn. Her må det øves!

Først måtte den amerikanske gingerbreadmiksen prøves ut:

Karina var med i testpanelet, og vi laget både kaktuspepperkaker, engler og til og med noen pepperkakeboots. Men de både luktet og smakte litt for mye parfyme til at vi turde å putte de i poser og forlange penger for de, så de gikk rett i bosset.

Etter det måtte vi hvile. Mor hadde tross alt burtsdag. Den ble feiret i boblebadet med kake og en Corona. Det enkle er ofte det beste. 

Det blir ikke penger i kassen til sjømannskirken på denne måten, så her må noe gjøres. Løsningen ble felles bakedugnad i litt proffere omgivelser hos Monica. Mye kjekkere! Elin laget ca. tusen havrekjeks, Monica laget kanelstenger, Hege laget biscotti, og jeg og Betty Crocker laget noen jysla flotte gingersnaps! Siden jeg har glemt å spørre om det er greitt at de er med på bilde her, så blir det bare noen kakebilder.

Og disse kokosmakronene har jeg laget helt helt på egen hånd, det var jo SÅ enkelt...

 Så da er det bare å ta turen på sjømannskirken i helgen for å kjøpe tilbake kakene:)

 Lurt å vœre tdlig ute, disse blir det garantert rift om!

GOD JUL eller?

Klar - ferdig - Halloween!

The Andersens Halloweenlook 2011. Future Witch and Nerd.

Om vi feirer Halloween? Selvfølgelig! Vi er enkle sjeler. Har barn. OG bor i Amerika. Klart vi har gledet oss! Vi innrømmer at vi er med på kjøret, og vi liker det. Vi har pyntet, kjøpt inn gotteri herfra til Lofoten, fulgt regler og skrudd på de riktige utelysene. Og jeg må si jeg er litt overrasket over hvor koselig det faktisk var. Masse barn, små og store, foreldre som følger og står litt i bakgrunnen når de minste ringer på. Hvis utelyset står på kan de ringe på. Grei regel det, så slipper de små å bli skuffet, samtidig som de som vil ha fred får det.
Og man vet jo aldri; har vi nok snop eller har vi altfor mye snop? Hittil i kveld har vi bl a hatt besøk av Snøhvit, Supermann, en drøss med hekser, Miss Universe 2017, (barne)bruden til Dracula + Dracula, et blodfattig spøkelse, Angry Bird, Ninja, Zorro, en liten marihønemann som måtte fryktelig på do, en halv engel og en halv djevel, en fra Blues Brothers, en nerd og mange flere.

 Og snopet tok jaggu slutt, så jeg måtte over på kriselageret. Ingen av ungene kom imidlertid tomhendt hjem, trøtte og med gnagsår, men strålende fornøyd. Andreas var sikker på at de hadde vœrt i minst 200 hus.  Når man ser på fangsten tror jeg han har rett.

Her er noen kilo sukker tennene skal pløye gjennom før de råtner. Jeg får prøve å gjemme unna (hive?) en del. Heldigvis er ikke det amerikanske snopet i verdenstoppen når det gjelder smak, så jeg håper de blir fort lei. (evt. kvalm).

Og i morgen er det november..

Husmorhøst

Høsten i Houston var jammen fin. Den varte i 2 dager. Den ene dagen regnet det. Den andre dagen blåste det. Ferdig! Nå er det sol og sommer igjen. Utfordrer herved den bergenske høsten til å ta seg en studietur til Houston for litt inspirasjon.

Ellers går det i husmorliv med stor H her borte. Har aldri brukt så mye tid på å utrette så lite. Hva skal vi ha til middag? Hvordan lages det? Hvilken matbutikk skal jeg gå på?  Har vi utstyr? Hvor kan vi kjøpe mer utstyr? Hvorfor smaker alt jeg lager så rart? Og finnes det en trylleformel for å få de forb..... brødene til å heve??

De gode rundstykkene som jeg pleide å lage før ligner nå mest på udetonerte håndgranater. Det begynner ofte veldig bra. Jeg godsnakker med deigen, sånn at den er skikkelig motivert for første heving.

 Den går som regel over all forventning,  men så er det slutt på moroa. På en eller annen mystisk måte klarer deigen å snike seg ned fra en fin topp som lå fluffy over kanten til en slags hengekøyefasong i ovnen. Hver gang. Så nå driter jeg i det. All gjœrbakst er nemlig godt når det kommer rett fra ovnen, uansett, så nå bare spiser vi fort opp. "Har vi ikke middag? "spør ungene.  Jo, vi har hjemmelaget hengekøyebrød. "Har vi ikke middag?", spør Ketil. Jo vi har hjemmelaget hengekøyebrød. Dette spørsmålet er pussig nok ofte etterfulgt av ".., og hva har du gjort på i hele dag da?" Den slags spørsmål er det bare å overse, det er faktisk VELDIG travelt å leve opp til reinkarnasjonen av den norske 70-talls husmoren med sjekkhefte og forkle! Nok om det. Vi må ha litt bilder. Det er bare noen dager til Halloween, og det skal selvfølgelig feires på amerikansk vis. Så kommer du på besøk til oss blir du ønsket varmt velkommen av denne karen.

Innimellom all husmortravelheten ble det faktisk tid til et lite thai-matkurs hos flotte Elin. Og Elin er en sabla grei Houstonfrue, for hun skrev helt uoppfordret på bloggen sin at jeg var en mester til å lage Tom Yum suppe og peanøttsaus. Jeg blir altså så glad av sånn matlagingsskryt:) Takk Elin!

Frisk og tidig del II

Tre uker med maratonoppladning, og selvinnsikten og realismen begynner sakte men sikkert å vende tilbake. På tide med en måljustering. Dette kan vi. Viktig å ikke ha for høye mål. Den smellen har vi gått på før. Og er ikke maraton egentlig VELDIG langt? Kanskje halvmaraton er tingen? Eller kvartmaraton? En kvart maraton er jo faktisk OVER en mil! Men det klinger liksom ikke helt.  Promillemaraton? Er vel der jeg befinner meg nå. Idiotisk regel at man må løpe hele maratonen på en gang. Mye mer brukervennlig hvis man kunne sette sammen mange små promilleløp til en maraton. Og det kan jeg bare si: PT Amel(kamel) har IKKE innfridd. Planen var jo at jeg nå skulle elske jogging, men SÅ gøy er det virkelig ikke. Og i morgen skal vi liksom se hvordan det går, men den timen blir nok avbestilt. SÅ bra går det nemlig ikke, så den oppdagelsen kan vi trygt vente litt med. 

Nok om det:) Siden dette er hele familien sin blogg må de andre også få vœre med. Her er noen bilder av litt av hvert i ukene som har gått:

Tre-skinnegangen på berg- og dalbane på Keemah Boardwalk i Galveston.  Kan se ut som den er bygget av fyrstikker. Og ja, selv mor tok den.  

På vei på kino (Dolphins Tale) med barna i nabolaget. Lawson,
Mauraa, Grace, Karina og Andreas.

Texas/cowboydag på sjømannskirken

Opp fra en knusktørr kvisthaug i hagen kom denne en dag

Houston skyline gjennom bilvinduet på vei fra Pasadena til Katy

Old friends

I helgen var vi invitert på colombian BBQ til Betty og Guillermo, våre kjœre columbianske venner fra tiden i Venezuela, og som nå bor i Woodlands. Den typen venner som alltid vil ha en stor plass i hjerte, uansett. Den typen vennskap som trenger minimalt med vedlikehold, men som aldri vil forsvinne. Vi gledet oss også til å treffe igjen Juliana, som de adopterte i Venezuela da vi bodde der, og som nå er blitt 10 år. Sist vi besøkte dem her i Houston var hun 3 år, og en skikkelig prinsessa rosada.



Guillermo var spent på å se hvordan arrene i ansiktet til Andreas var blitt etter alle disse årene. Da Andreas var 2 år løp han gjennom en glassdør som knuste da vi var på besøk hos Guillermo og Betty i Maturin-Venezuela. Guillermo var med oss på sykehuset, og Andreas måtte sy ca 40 sting i ansiktet. Jeg husker det som om det var i går. Heldigvis gikk det bra, og i dag kan man nesten ikke se det. Når først skaden skulle skje, var det greitt at det skjedde i et land der fokus nr. 1 er skjønnhet..

Noen bilder fra helgen.

 Litt av det grillkongen kunne by på: Lobster tail, sirloin-steak ala Guillermo i ølmarinade og grillet ananas med sukker og kanel.

Lille Cookie

Frisk og tidig

Da er det bestemt. Opp og avgjort. Jeg skal bli sprek. En gang for alle. Rett i ryggen og fast i fiskebollen. Og det skal selvfølgelig vare resten av livet. Så da var det ingen vei utenom, så i dag har jeg meldt overgang fra sofaen til Lifetime Fitness. Og siden effekten nesten helt sikkert kommer til å vare resten av livet, og siden den hyggelige salgsmannen slengte på 3 gratistimer med personlig trener, så meldte jeg likegodt inn hele familien. Ingen grunn til at ikke også far skal lide litt.

I dag hadde jeg altså mitt første møte med en treningssal på veldig lenge, og ble møtt av min PT Amel. Hun kan ha vœrt 1,50 høy, og trente i langbukse, lang genser og hijab. Absolutt noe jeg nå vurderer, for ikke visste jeg at hijab faktisk gir krefter på Pippi-nivå. Anyway, vi tok en test, og det viste seg at jeg er rimelig normal på kondisfronten, men etter å ha brukt en avansert pølseklype konkluderte hun med at jeg faktisk nesten ikke hadde NOEN muskler, bare fett! Her var det mye å ta tak i! Spesielt biceps og triceps var sørgelige greier. Men det skal det bli en ordnings på nå! Så nå har jeg fått spesialdesignet treningsprogram, og hun har lovet at hun skal få meg til å ELSKE jogging, og det hadde jo vœrt storveis det, men jeg vedder på at det involverer jogging, og det er jo det jeg hater!

Så da har jeg likegodt meldt meg på en løpegruppe. For når jeg begynner å elske å jogge, da er alle muligheter åpne. Da skal jammen jeg også løpe maraton! Hvis min beste venninne kan løpe maraton da skal jeg også. Tenk så gøy vi kommer til å få det!

Til Karin søndag 02. oktober 2011

De vi er glade i er bare en tanke unna, og vi kan alltid fly til månen hvis vi vil.

Fly meg til månen

Fly meg til månen
og la meg synge blant stjernene

La meg se hvordan våren er
på Jupiter og Mars

Med andre ord
Hold min hånd

Med andre ord
kjœre kyss meg

Fyll mitt hjerte med sang
og la meg for alltid synge

Du er alt jeg lengter etter
alt jeg tilber og beundrer

Med andre ord
Vœr meg tro

Med andre ord
Jeg elsker deg

mandag all over again.

Når helgen er over, kommer det alltid en mandag. Helt ubedt kommer den, samma søren. Og av og til bare føles det som om det er mandag, selv om det ikke er det. Men i dag er det definitivt mandag, ikke bare på lat, men på ekte. Da vi kom ned i stuen ble vi ønsket god morgen av denne karen som lå på rygg og sprelte med beina:

Selv under mild tortur ville han ikke ut med hvor resten av slekten befant seg, så for å statuere et eksempel ble han raskt og brutalt tatt av dage. 

I dag har jeg tent lys for Karin, som plutselig mistet faren sin i helgen. Jeg skulle så gjerne gitt deg en god klem, og i sånne stunder er det tungt å vœre så langt vekke. 

A walk in the park

Med store forventninger la vi ut på søndagstur til Brazos Bend State Park. Vi (les:jeg) hadde tenkt at vi skulle vœre skikkelig tidlig ute, men late søndagsmorgener i sengen går som kjent litt fortere enn planlagt, så vi var litt bakpå allerede der. Pytt, pytt.. Blir sikkert ikke SÅ varmt, tenkte jeg. Vi hadde hørt at her kunne alligatorer plutselig dukke opp på stien foran oss og at det var slanger overalt, så vi var veldig spente.

Vel fremme i parken hadde temperaturen steget til 34 grader celcius, men vi startet jakten på villdyrene med friskt mot. Vi ble anbefalt å gå ned til Elm Lake, der skulle de store ruggene vœre. Men siden det ikke hadde regnet i parken de siste 3 månedene, var innsjøen skrumpet inn til en liten gjørmedam, og alligatorene var minst like varme vi var, og beveget knapt på en ugge. 

Her har vi snikende ullteppe; han var tydeligvis dritlei av både varmen og oss, og prøvde umerkelig å snike seg unna.

Vi gikk andektig på stiene, men de villeste dyret vi traff var en firfisle, og en titanic-inspirert fugl stående stanhaftig på et synkende vannlijeblad.

Denne familien var også på søndagstur

Vi tørket svetten, klappet pliktskyldigst den lille alligatorbabyen, og satte oss i bilen. Ungene ble lovet at nå skulle vi ihvertfall finne oss en vannpark å kjøle oss ned i. Men pussig nok er ikke 34 grader celcius varmt nok til at vannparker er åpne i slutten av september, så det ble bading i eget basseng istedenfor. 

Og i treet vårt utenfor døren satt vår venn ekornet og ventet på oss.

Far fyrer opp grillen, og alle ble fornøyd.